Traume i Nord

 

Av Kåre Nordgård

 

Debatten raser videre om hvilke sykehus i Nord-Norge som kan smykke seg med merkelappen ”Traumesykehus”. Saken har satt følelsene i sving ved flere lokalsykehus,deriblant Narvik, Stokmarknes og Harstad fordi det synes klart at saken har avgjørende betydning for sykehusenes fremtid.

 

Det stilles omfattende kvalitetskrav til et traumesykehus, en betegnelse som skal sikre kvaliteten på behandlingen av hardt skadde pasienter. Den nasjonale rapporten ”Traumesystem i Norge” fra 2006 beskrev en behandlingskjede for alvorlig skadde pasienter der det lokale sykehuset er det siste leddet før traumesenteret (UNN Tromsø). Helse Nord satte som en følge av dette ned et regionalt utvalg som skulle se på hvordan traumebehandlingen skulle organiseres i Nord – Norge. Dette utvalget leverte sin rapport våren 2010 og konkluderte med at på grunn av geografiske og værmessige forhold burde det etableres traumesykehus i Tromsø, Bodø, Mo i Rana, Hammerfest og enten Harstad eller Narvik. Utvalget mente at alternativet med bare to traumesykehus i regionen ville medføre uakseptabel lang transporttid for dårlige pasienter slik at denne muligheten ikke engang ble utredet! Det ble også pekt på at nedbygging av akuttkirurgiske tjenester ved de sykehus som ikke fikk traumestatus ville frigjøre ressurser, men det var ingen forutsetning for konklusjonen. Saken er nå ute på høring før endelig avgjørelse skal treffes.

 

Derfor er høringsuttalelsen i saken fra UNN til Helse Nord så interessant. Den er ført i penn av direktør Tor Ingebrigtsen som mener at det kun bør være to traumesykehus i nord, UNN Tromsø og Nordlandssykehuset Bodø. Direktøren hevder videre at «Det vurderes som uhensiktsmessig og umulig å oppgradere noen lokalsykehus til traumesykehus uten samtidig å legge ned den kirurgiske akuttberedskapen på lokalsykehus som ikke får en slik oppgradering.» Altså en advarsel om at hvis fem sykehus oppgraderes, ryker den kirurgiske akuttberedskapen på de andre lokalsykehusene. Hvis bare to oppgraderes, skal kirurgisk akuttberedskap videreføres ved alle lokalsykehusene. Her brukes tydeligvis både pisk og gulrot.

Hvilke motiver har han for å gå mot faggruppen som anbefalte at fem sykehus i regionen skulle oppgraderes til dette nivået?

 

Økonomi

Etter sykehusreformen i 2002 har det meste handlet om økonomi i helseforetakene. Staten har vært steinhard i sine økonomiske krav og dette er gjenspeilt i sykehusene med nedbemanninger, omorganiseringer, innkjøpstopp og manglende fokus på kvalitet i pasientbehandlingen. Mange år med underskudd i UNN er nå snudd til overskudd, så hvorfor ikke være fornøyd med det?

En årsak ligger nok i fremtidige utbygginger som det må skaffes penger til. UNN Tromsø planlegger å bygge en ny fløy, den såkalte A-fløyen, med en prislapp på en milliard kroner. Videre planlegges nytt pasienthotell og man hadde lenge planer om å bygge et ortopedisk senter i Tromsø. Heldigvis synes dette å være lagt på is inntil videre. I Narvik planlegges også nytt sykehus, men dette er foreløpig utsatt på ubestemt tid. Nordlandssykehuset har utbygginger på gang både i Stokmarknes og Bodø, nytt sykehus må også bygges i Kirkenes. UNN må i tillegg til å finansiere egne prosjekter bære en del av den økonomiske byrden for de andre byggeplanene siden Helse Nord ses på som en enhet. Derfor må alle spare enda mere penger og her ligger nok direktørens hovedmotiv.

 

Siden traumesykehus må følge en nasjonal standard følger det utgifter med både til personale, øvelser og utstyr. Samtidig ”låses” den kirurgiske virksomheten til en viss standard og dette betyr at fremtidige nedskjæringer blir vanskelige. Sakens kjerne er altså at status som traumesykehus betyr en uvurderlig garanti for fremtidig virksomhet.

 

Sentralisering

Det blåser en sentraliserings-vind over helse-Norge. Deler av den kirurgiske virksomheten som omfatter mer kompliserte prosedyrer som kreftkirurgi, kar-kirurgi, hjerte/lunge-kirurgi og barnekirurgi er allerede sentralisert. Helsedirektøren ønsker at også slagbehandling og behandling av hjerteinfarkt skal utføres på større sentra og i disse dager avgjøres skjebnen til fødeavdelingene på mindre sykehus. Sentralisering river grunnlaget bort for lokalsykehusene, de får færre pasienter og derved mindre penger. Farligst er imidlertid flukt av fagfolk. Hvilken kirurg vil for eksempel slå seg ned i en liten by her nord hvor fremtiden er usikker og de faglige utfordringene er borte?

 

Soria Moria erklæringen slår fast at regjeringen vil opprettholde et desentralisert sykehustilbud med nærhet til akuttfunksjoner og fødetilbud. Men hvilke tilbud skal finnes på et lokalsykehus? Skal det være som en avansert sykestue eller skal der finnes avanserte tilbud både innen kirurgi og andre spesialiteter? Svaret er at en slik definisjon ikke finnes. Det er opp til det enkelte helseforetak å bestemme hva  sykehuset skal inneholde.

 

Dette betyr at dersom et helseforetak vil sentralisere, må virksomheten på lokalsykehusene nedtrappes. Dette kan gjøres på to måter. Enten kan man beslutte en avdeling eller en funksjon på et lokalsykehus nedlagt eller man kan ”utarme” sykehuset ved å fjerne funksjoner, foreta nedskjæringer eller rett og slett trenere driften. Det første alternativet vil uten unntak føre til protester både fra lokalbefolkningen og fra politisk hold slik at det vil man unngå. Helsebyråkrater er som kjent meget følsomme for kritikk. Det andre alternativet er mer nærliggende, særlig hvis det kommer drahjelp fra faglig sentralt hold om at sentralisering betyr kvalitetsforbedring.

 

Avstander

På grunn av de geografiske forhold i Norge legges det i rapportene stor vekt på transport med luftambulanse og redningshelikopter. Under normale omstendigheter skal 90 % av aktuelle pasienter nå et traumesykehus i løpet av 2 timer og dette vil langt fra være tilfelle med kun to slike sykehus i Nord-Norge. Det er dokumentert at hvert femte oppdrag med helikopter ikke kunne gjennomføres på grunn av dårlig vær eller andre årsaker. Man kan derfor ikke basere seg bare på luftbåren transport, avstander med bil og båt må også med i beregningen. Her kommer Lofoten og Vesterålen dårligst ut med en transportvei med ambulanse på mellom 400 og 500 km til UNN Tromsø. Dette forutsetter selvsagt at heller ikke båt til Bodø kan brukes. Denne avstanden reduseres med mellom 200 og 300 km om sykehuset i Harstad får status som traumesykehus. Veikart og måling av avstander er viktige ingredienser som synes oversett i denne saken.

 

Avgjørelse

Helse Nord skal fatte den endelige avgjørelsen om traumesaken i desember 2010. Hvis direktøren og styret i UNN får det som de vil, må en befolkning på ca 120.000 i Hålogaland klare seg uten den sikkerheten som et moderne traumesykehus representerer. Indirekte vil en slik avgjørelse kunne påvirke rekrutteringen av fagfolk og det fremtidige kirurgiske tilbudet i området. Og denne regionen vil atter ha tapt i konkurransen med de to store byene i Nord - Norge, Tromsø og Bodø.

 

Helse Nord har som visjon «Helse i Nord der vi bor». De har ansvar for likt tilbud av helsetjenester i  hele Nord-Norge, også de som er alvorlig skadet. Det er viktig at styret i Helse Nord tar dette ansvaret på alvor og stemmer mot direktørens forslag.